er det minnestund for minstemann som tapte kampen mot kreften, halvannet år gammel. Gjennom å følge Heidis innlegg på minstemanns blogg har jeg blitt godt "kjent" med den vakre, lille gutten som dessverre ikke er mer. Jeg har håpet, grått og smilt meg gjennom innleggene. Det er utrolig at noen kan bli så knyttet til noen man aldri har møtt noen gang. Minstemanns store, blå øyne vil for alltid forbli et bilde på netthinnen. Akkurat nå kjenner jeg på hvor meningsløst det er at et så lite barn ikke skal få lov til å leve, og at hans familie og venner må gå gjennom en stor sorg. Det er som om denne sorgen rører meg også, selv om jeg aldri har kjent dem personlig, aldri har sett dem, men bare lest om dem på nettet.
Mine tanker går til Heidi og hennes familie. De trenger all den støtte de kan få. Jeg skulle ønske så inderlig at jeg kunne ha gitt dem en klem.
